Tvilens velsignelse

Jeg har akkurat vært på fagdag med tema: Sjef i eget liv. Foreleser Ingvard Wilhelmsen snakket om hvor viktig det er å skjønne at intet er sikkert. Angst og uro skyldes ofte et behov for kontroll over omgivelsene. Og når det viser seg at omgivelsene ikke lar seg kontrollere så blir det hele et umulig prosjekt som igjen kan føre til all verdens bekymringer, uro og angst. Kirken blir fremstilt, og lar seg fremstille, som forvaltere av sannheten. Sannheten om hvorfor vi er her, sannheten om meningen med livet. Men kan vi som er kirkens representanter virkelig si det... er vi sannhetens representanter. For egen del høres det skremmende ut. Kirkens budskap kan aldri bli mer virkelig enn det hver enkelt gjør det til. Det er ikke sikkert at det er slik som kirken sier, men det budskapet kan forklare livet og sette det i en sammenheng. Kirkens budskap kan gi mening, men det kan ikke garantere for en sannhet. Da blir troen et tvangsfylt prosjekt. At vi tviler viser at vi er mennesker som tar styring i eget liv - og sånn må det være! Det viser at vi lever. Tvil er ikke bestandig morsomt, for tvil innebærer alltid muligheten for at vi må skifte mening eller endre kurs. Men, for å sitere Ingvard Wilhelmsen: Det må vi tåle. Tvilen er en velsignelse.