Det var da synd.

I en del år har det vært politisk ukorrekt å snakke om synd. I hvert fall i en religiøs sammenheng. Et helt naturlig utslag av postmoderninsmens ufravikelige krav til individualisme, og som produkt av et helt nødvendig oppgjør med pietismens vanvittige moralkrav. Spørsmålet blir likevel om barnet har blitt slått ut med badevannet. I den lutherske kirke er tanken om mennesket som syndig helt sentral. Det er ikke et moralsk utsagn som kan brukes for å distingvere mellom folk, men det er en antropologisk størrelse som sier noe kvalitativt om mennesket. Alle skjæres over en kam. Alle er syndere, her nytter det ikke å lure seg unna. Det finnes ikke spor av sentimentalitet - småbarn og gamle, friske og syke, slemme og snille - alle er syndere. Dette er viktig for å forstå hva frelse er, men det kan IKKE brukes til å si at noen er bedre enn andre, eller at det er ulike nivå av mennesker. Vi sitter alle i samme båt, egentlig er de ten nokså frigjørende tanke.