Søttende mai er vi så gla' i.

Så var tiden der igjen for nasjonens hyllest til seg selv. Pent vær er det meldt, og det ryktes at mange er i gang med å stryke bunadsskjorter. Det ligger til rette for at det skal bli en av de gode 17 mai-opplevelsene.



Av de talene som jeg har hørt av unge elever etter at barnetoget har sporet av, så har alle handlet om Henrik Wergeland. Det er vel og bra, hans bidrag skal vi ikke kimse av, selv om det er et produkt av en tid og av holdninger som ikke ville vært helt politisk korrekt i dag. Men han er ikke alene om å stå bak at vi i dag er en moderne demokratisk nasjon. Norges frihet og selvstendighet har vært i fokus for en mengde norske borgere, både i unionstiden og under den store krigen - og hele veien frem mot moderne tid. Hva som har vært ofret for at vi fritt skal kunne vifte med det norske flagget er gjerne større enn vi aner. Det er ingen selvfølge at vi kan ta på oss finstasen, leke, spise is og ta en hel dag fri. Det har kostet - å overse det er i beste fall historieløst.


Derfor synes jeg at 17 mai er viktig. Det er en dag hvor vi kan gjenta for oss selv de holdningene som fortsatt bygger et nytt samfunn. Jeg synes ofte at både enkeltmennesker, grupper og politiske partier kan ha holdninger som heller er destruktive enn nyttige med tanke på samfunnsbygging. Første spørsmål må være; Hvilket samfunn ønsker vi oss? Vel, jeg for min del tenker først på Kardemomme by. Naivt sier du kanskje? - ja, kanskje. Umulig?? - helt sikkert. Noe å arbeide mot? - Definitivt!