Mysterium?

"Æ e så mystisk at æ nesten ikke vises", var noen ord som ble lagt i munnen på en Nord-Norsk artist en gang. Å være mystisk er nettopp å ikke vises. Som alle fine ord kommer det fra gresk og betyr opprinnelig å tie still (eller "hold kjeft", som vi ville sagt det), mao. holde noe skjult

Pinsen og den Hellige Ånd blir ofte omtalt som mystisk. Og på en måte er det rett, for det kan være litt vanskelig å fatte dette med den Hellige Ånd (DHÅ). Og det er mange som er helt fornøyd med at det er slik. Mange karismatiske kristne ser på DHÅ som en mystisk velgjører som på "underlig" vis fikser alle deres problemer. Noe som etter min oppfatning er tvilsom teologi. DHÅ var aldri ment å skulle være mystisk velgjører i den forstand at det bare er for de innvidde, eller de med helt spesielle kanaler. I klassisk kristen forstand er DHÅ det som skaper troen. Det er på mange måter svevende, men det er ikke skjult. Svevende på den måten at det ikke er noen konkret størrelse, men de ter det heller ikke så mye som er i kristen sammenheng. Samtidig er ubredelsen av kristendommen, danningen av kirker og at det finnes mange som bekjenner seg til en kristen tro tegnet på at det DHÅ er en virksom størrelse. Selvsagt krever det tro for å være med på det premisset - men samtidig er det vanskelig å ikke ha med en åndelig forklaring på utviklingen de siste 2000 år. Dermed så er ikke DHÅ eller pinsen et mysterium, men det er en feiring av en konkret størrelse: Kirken. Når kirken har utspilt sin rolle, først da kan vi snakke om DHÅ som noe mystisk.

God pinse!

Kunnskap er makt!?

Platon sier: Påtvungen kunnskap kan aldri bli sjelens varige eie. I dag vil vi si at kunnskap som ikke er internalisert forblir ikke en del av vår personlige kunnskapsbank. I de fleste fag så er det pensum som først og fremst angir hvilken kunnskap som den enkelte student skal tilegne seg før en eksamen. Jeg har aldri kommet i mål med pensum før en eksamen. Nå er det selvsagt ikke noe å skryte av, men samtidig har jeg opplevd å få bra karakterer (ikke hver gang!!!). Best karakterer har jeg fått i de fag jeg har oppfattet som interessant. Derfor har kunnskapen satt seg, og mye av det jeg har lært sitter fremdeles. Dette til forskjell fra de eksamener hvor "siste liten pugg" av pensum har stått i fokus. Det har nok hjulpet der og da, men siden er det blitt borte. Derfor tror jeg det er viktig å stille seg spørsmålet: Hva har leg lært? I stedet for: Hva har jeg lest? Eksamen skal, eller skal vi si "burde", prøve studenten i hva de har lært - og ikke hva de har lest. Pensum er statisk - og kan derfor være kjedelig og lite motiverende. Kunnskap derimot er dynamisk, for det må bli en del av oss. Og når vi vet hva som er målet for våre studier så vil tilegnelsen av kunnskap ha en motiverende effekt når det oppfattes levende og dynamisk. Dessverre er vel virkeligheten slik at både studenter og lærere kjenner på karaktertvangen, og lar pensum styre mer enn det som godt er.

Det var da synd.

I en del år har det vært politisk ukorrekt å snakke om synd. I hvert fall i en religiøs sammenheng. Et helt naturlig utslag av postmoderninsmens ufravikelige krav til individualisme, og som produkt av et helt nødvendig oppgjør med pietismens vanvittige moralkrav. Spørsmålet blir likevel om barnet har blitt slått ut med badevannet. I den lutherske kirke er tanken om mennesket som syndig helt sentral. Det er ikke et moralsk utsagn som kan brukes for å distingvere mellom folk, men det er en antropologisk størrelse som sier noe kvalitativt om mennesket. Alle skjæres over en kam. Alle er syndere, her nytter det ikke å lure seg unna. Det finnes ikke spor av sentimentalitet - småbarn og gamle, friske og syke, slemme og snille - alle er syndere. Dette er viktig for å forstå hva frelse er, men det kan IKKE brukes til å si at noen er bedre enn andre, eller at det er ulike nivå av mennesker. Vi sitter alle i samme båt, egentlig er de ten nokså frigjørende tanke.

Det e et æventyr...

Ok, jeg er litt flau på egne vegner, men jeg fulgte altså med på store deler av lørdagens direktesendte megashow fra Moskva. Jeg tok også del i den kollektive gleden av å danke ut resten av Europa. Annerledeslandet Norge er ikke mer annerledes enn at vi liker å være best. Selv om den som bringer oss til de store høyder er nokså unorsk i all sin ubeskjedenhet og lynne. Alexander Rybak deler villig av seg selv. På scenen og ellers i det offentlige rom. Dermed blir han dratt inn i vulgærpressens kulørte verden. Men han blir også et symbol og et forbilde: Det går an å tro på eget talent. Det går å jage drømmer. Alle når ikke til toppen - det er faktisk kun de færreste. Men ingen må la seg begrense av andres fordommer, meninger og tanker. Det er nok utfordring å hanskes med våre egne sådanne. Alexander Rybak er et tydelig og levende menneske, som akkurat nå lever sitt eget eventyr. Våre eventyr, i form av ønsker, ideer, visjoner, talenter osv., har nok en gang fått bevist at det er mulig - ikke minst å realisere det i egne liv.

The human factor!

Hva er det som gjør det så spennende å leve? Og hva er det som av og til gjør det helt uutholdelig? Et kort fellessvar på disse spørsmålene er: "The human factor". Å ta seg selv på alvor som menneske er å godta at livet er som et "janus-ansikt". I beste fall har det to sider - i realiteten er det utrolig mangesidig, og livets fasetter er nærmest utallige. Derfor kan samme opplevelse arte seg forskjellig alt etter hvor vi befinner oss følelsesmessig, kroppslig og tankemessig på det aktuelle tidspunkt. En forelesning når vi er trøtt og trist er noe annet enn når vi er opplagt og glad - selv om foreleseren og tema er det samme. Ofte er det avhengig av ulike rammefaktorer. Det er ikke alt dette som er like lett å styre, men samtidig er det mye vi kan ta kontroll over. Søvn er ett eksempel - riktig bruk av tid er et annet. "The human factor" - er uansett det som gjør det spesielt å være menneske. Det er det ingen andre enn vi som får oppleve - og det er det som gjør at hendelser, følelser og selve livet ikke er forutsigbart. "The human factor" er garantien mot A4 livet. Derfor er det et godt prinsipp å godta seg selv som de mennesker vi er - med vår egenart og med vår personlighet.

Søttende mai er vi så gla' i.

Så var tiden der igjen for nasjonens hyllest til seg selv. Pent vær er det meldt, og det ryktes at mange er i gang med å stryke bunadsskjorter. Det ligger til rette for at det skal bli en av de gode 17 mai-opplevelsene.



Av de talene som jeg har hørt av unge elever etter at barnetoget har sporet av, så har alle handlet om Henrik Wergeland. Det er vel og bra, hans bidrag skal vi ikke kimse av, selv om det er et produkt av en tid og av holdninger som ikke ville vært helt politisk korrekt i dag. Men han er ikke alene om å stå bak at vi i dag er en moderne demokratisk nasjon. Norges frihet og selvstendighet har vært i fokus for en mengde norske borgere, både i unionstiden og under den store krigen - og hele veien frem mot moderne tid. Hva som har vært ofret for at vi fritt skal kunne vifte med det norske flagget er gjerne større enn vi aner. Det er ingen selvfølge at vi kan ta på oss finstasen, leke, spise is og ta en hel dag fri. Det har kostet - å overse det er i beste fall historieløst.


Derfor synes jeg at 17 mai er viktig. Det er en dag hvor vi kan gjenta for oss selv de holdningene som fortsatt bygger et nytt samfunn. Jeg synes ofte at både enkeltmennesker, grupper og politiske partier kan ha holdninger som heller er destruktive enn nyttige med tanke på samfunnsbygging. Første spørsmål må være; Hvilket samfunn ønsker vi oss? Vel, jeg for min del tenker først på Kardemomme by. Naivt sier du kanskje? - ja, kanskje. Umulig?? - helt sikkert. Noe å arbeide mot? - Definitivt!

Tvilens velsignelse

Jeg har akkurat vært på fagdag med tema: Sjef i eget liv. Foreleser Ingvard Wilhelmsen snakket om hvor viktig det er å skjønne at intet er sikkert. Angst og uro skyldes ofte et behov for kontroll over omgivelsene. Og når det viser seg at omgivelsene ikke lar seg kontrollere så blir det hele et umulig prosjekt som igjen kan føre til all verdens bekymringer, uro og angst. Kirken blir fremstilt, og lar seg fremstille, som forvaltere av sannheten. Sannheten om hvorfor vi er her, sannheten om meningen med livet. Men kan vi som er kirkens representanter virkelig si det... er vi sannhetens representanter. For egen del høres det skremmende ut. Kirkens budskap kan aldri bli mer virkelig enn det hver enkelt gjør det til. Det er ikke sikkert at det er slik som kirken sier, men det budskapet kan forklare livet og sette det i en sammenheng. Kirkens budskap kan gi mening, men det kan ikke garantere for en sannhet. Da blir troen et tvangsfylt prosjekt. At vi tviler viser at vi er mennesker som tar styring i eget liv - og sånn må det være! Det viser at vi lever. Tvil er ikke bestandig morsomt, for tvil innebærer alltid muligheten for at vi må skifte mening eller endre kurs. Men, for å sitere Ingvard Wilhelmsen: Det må vi tåle. Tvilen er en velsignelse.

En dans på roser...

Mange av de som er ferdigstudert tenker tilbake på studentlivet som en herlig tid. Ei tid hvor mulighetene lå åpne. Hvor tiden til sosial omgang var stor. En berusende frihetsfølelse uten andre krav enn de eksamenskravene stilte et par ganger i året. Det er ingen tvil om at studentlivet skal være ei god tid. Men det er også forunderlig hvor fort en glemmerdet som ikke er så greit, og hvor lett det er å glemme at studentlivet kan ha helt egne utfordringer. Det som er i fortiden har lett for å få et skjær av idyll over seg uansett hvor krevende det måtte være. Borte er ensomheten, følelsen av å ikke strekke til, strevet med å finne retning på livet, usikkerheten på om en har valgt riktig osv. Livet som student skal ikke måles på andres erfaringer, men skal måles på livskvaliteten som føles her og nå - og da er det ikke bestandig en dans på roser. Da kan det også være en sakte vals blant torner.

Bloggings

For tiden er jeg studentprest på høgskolen i Bodø. Derfor en studentprestblogg. En blogg som skal handle om likt og ulikt. Om studentliv, om presteliv - men først og fremst om livet generelt. Om det store og det små - synspunkter på likt og ulikt.

Studentenes fokus er for tiden, naturlig nok, på diverse faglige problemstillinger. Eksamenstida er ei krevende tid. Både for de som gjør mye og for dem som opplever at det de skulle gjort mye mer. Men det gjør at det ikke er så mange som kommer innom kontoret mitt. Derfor er det fint å få blogget litt. Håper flere vil kommentere og komme med innspill.

Vi blogges...