Hva er da et menneske, del 2.

Industrialismens bakside var bl.a. det vi kaller et mekanistisk menneskesyn. At vi, i tillegg til å være et produkt av en tilfeldig evolusjon, hadde vår verdi knyttet til vår evne som produsenter og konsumenter. Menneskesynet ble sterkt preget av vår "bruksverdi". Ennå er dette mennenskesynet langt fremtredende. Vi er mest interessant når vi kan konsumere eller produsere. Alle som faller utendfor det mønsteret blir sett på som annerledes, uansett om det skyldes evner, vilje eller mulighet til å være produsdent/konsument.
Det mekanistiske menneskesyn reduserer mennesket til å bli noe mindre. Til å bli et ledd som driver forbrukersamfunnets maskineri videre på son profittlagte vei. Vi er på jobb om dagen for å produsere, slik at vi kan konsumere når vi kommer hjem, for så å produsere mer neste dag. Det blir en runddans hvor de produsentet og konsumenten er gjensidig avhengig av hverandre. På den ene siden er det greit - det har vist seg at systemet har fordeler med tanke på materiell velstand. Men hvis vi tillater oss til å bli redusert til "tannhjul" i et forbruksmaskineri, ja da reduserer vi betydningen av oss som mennesker. Vi er mer enn produsenter eller konsumenter. Jeg tror at hvis mennesker generelt klarte å se på seg selv som noe mer, så ville mange oppleve en sterkere mening med livet. Og enda viktigere, hvis samfunnet så mennesket som noe mer, så ville vi alle oppleve å bli verdsatt som noe mer - og verden kunne med ett bli et bedre sted å være. Men aller viktigst: Vi må se andre som noe mer. For først da kan alle, som av en eller annen grunn ikke klarer å være verken produsent eller konsument, bli sett på som et helt menneske med samme verdi som andre.

Hva er da et menneske (Salme 8)?

Hvorfor er det at vi setter mennesket i sentrum? Hvorfor er det at vi i vår humanistiske tradisjon sier at hvert menneske har et menneskevert? Hvorfor sier vi det, når så mye i samfunnet rundt oss preges av at mellommenneskelig kontakt profesjonaliseres og institusjonaliseres?
I helsevesenet har det lenge vært trenden. Syke mennesker har blitt diagostisert og lagt inn under et behandlingsregime hvor diagnosen har vært det bestemmende. Hvor individets ønsker, følelser og verdier har blitt tillagt liten vekt. I Bodø ble det et sterkt møte med Arnhild Lauveng og hennes historie om veien fra å være "kronisk" syk til helt frisk. Hennes historie bar preg av en diagnose som i utgangspunktet var rett, men som senere overtok styringen og hvor hun i praksis var gitt opp. Et noe tilfeldig møte med en Nav-ansatt som tilfeldigvis hadde et spørsmål om hva hun skulle bli, var et vendepunkt som startet en sakte vandring mot det å bli frisk. I en annen sammenheng hørte jeg psykiateren Finn Skårderud fortelle om mentalisering som metode. Hvor hovedpoenget er at en må skjønne hvem pasienten er, for å behandle, hjelpe og støtte. En pasient kan ikke reduseres til en diagnose.
Når alt rundt oss stadig byråkratiseres, så er det lett for at mennesket reduseres til journaler, nummer, ark i et arkiv. Vi er ikke mennsker lenger. Vi er statistikk. Det skjer i helsevesenet, på skoler og universitet, i offentlig forvaltning og i kirken. Og dette siste er kanskje det tydeligste tegnet på at vi har behov for en ny retning. Kirken vår har aldri hatt flere ansatte, har aldri hatt så store overføringer, har aldri hatt så mange bygg og tekniske hjelpemidler som nå. Likevel er det færre folk i kirken på en søndags formiddag.
Hva er da et menneske? Vel, svaret er kanskje at mennesket er en helhet. Med sine følelser og tanker, med sine gleder og sorger, med sine disposisjoner og relasjoner, med makt og avmakt. Mennesket er et individ med en helhet, en helhet som er dynamisk og som beveger seg frem og tilbake på en mengde ulike skalaer. Og det er bare når hele mennesket - med hele menneskets verd - blir sett at det kan oppstå kommunikasjon. Noe byråkrati trenger vi. Men skal kirken, og helsevesenet m.fl, lykkes så må hele mennskets inviteres til samvær og samhandling. Derfor trenger vi kanskje en form for ny nyhumanisme som igjen setter hele mennesket i sentrum, og hvor menneskeverdet ikke forutsetter mangel på diagnoser, rette meninger og rette handlinger - men at det virkelig er en iboende kvalitet hos alle.

Barmhjertighet? What the fuck is barmhjertighet...

Saken om Fathia og hennes sønn gjør inntrykk (http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/fathia-faar-ikke-komme-tilbake-til-norge-3169992.html). Først og fremst fordi hennes fastlege står frem som et troverdig sannhetsvitne. Jeg har hatt et par fastleger. Felles for dem er at de ikke går en ekstra mil uten at vi har avtalt time. Her har samvittigheten til den danske legen gjort at han faktisk bruker tid og penger til å gå på "hjemmebesøk" i Italia. Fordi han opplever at her er det et menneske i ytterste nød. Fordi han har avlagt den hippokratiske ed - og føler en forpliktelse ovenfor to mennesker som har krysset hans vei. Han gir dem trøst, han gir dem husly for en natt, han kjemper en kamp for at de skal få en sjanse. Det er mye i denne historien som minner om den barmhjertige samaritan. Han spurte ikke han som var overfalt av røvere om han hadde provosert dem, eller om han tilhørte en rivaliserende klan, eller var paranoid. Han så skadene og gav ham hjelp. Det er barmhjertighet. Så kan det sjelløse byråkrati si at det er millioner som trenger barmhjertighet, så vi må ha noen regler. Og det er ingen uenig i. UNE har helt sikkert alt sitt på det tørre i snever byråkratisk forstand. Men jeg tror på den barmhjertige fastlege når han sier at hun er alvorlig skadet på sjel og sinn, jeg tror på dem som sier at Italia ikke er det rette stedet for god oppfølging av Fathia og hennes sønn. Dermed så fremstår UNE som ubarmhjertige regelryttere. Jeg tror også saken ikke hadde vært så utrolig opprørende uten den grenseløse arrogansen som Terje Skjeggestad fremviser. En prosjon ydmykhet og beklagelse i forhold til de avgjørelser som de stadig må ta, hadde vært kledelig for en mann i hans stilling. Det synes fraværende, og det får vi håpe hans overordnede snarest tar opp.

Lim - et næringsstoff?

Jeg husker for noen år tilbake. Etter at de tidligere østblokkland hadde forsøkt seg med markedsøkonomi og ny ideologisk orientering. Da var det en reportasje om de som tapte i overgangen til en ny tid. Barna som sniffet lim i byens underverden - bokstavelig talt. De bodde gjerne nede i kloakken. Skjebner som gjør et usedvanlig inntrykk.
En lærdom, litt sånn på siden, er at lim aldri skal brukes til innvortes bruk. Det er kun ment til å feste ting som ikke skal inntas oralt. Det leder meg til dagens poeng: Hvor sunt er det med det limet som brukes til å feste merkelapper på eplene. Nå har hvert eneste eple et lite klistremerke - og selv om det pelles av før eplet spises så ser jeg at det ofte sitter litt limrester igjen. Derfor lurer jeg på er limet på eplene deklarert - er det et lim det går å spise? "An apple a day..." - hvor mye lim blir det på et år? Vel - har noen et svar?

Å selge sjela si.

Jeg vet ikke mye om skøyter. Ikke ser jeg mye på skøyter - lenger. I gamle dager da skøyteløpene besto av en messende serie av rundetider, med målgang som et ekstatisk høydepunkt, da var skøyter nærmest en hellig sport. Nå er det skøytesportens "hellighet" borte. Etter min mening besudlet av en vulgær skøytetrener med holdninger som er totalt uforenelig med alt som minner om sunn idrett. Han har helt sikkert alt skøytefaglig på plass. Men vi har ikke bruk for medaljer som kommer i kjølvannet av trakasseringer. Det blir kvalmt å høre nasjonalsangen spilt når vi vet at veien dit ble strødd med verbale overgrep. At andre utøvere er totalt usolidariske i denne sammenhengen, og lar gulltørsten komme foran anstendighet gjør at jeg ikke kommer til å se skøyter fra OL. All sport handler om mer enn bare det som skjer på banen. Derfor er jo heller ikke doping tillatt. Hermed gir jeg all min støtte til skøyteledelsen. Bøkko må en gang for alle kvitte seg med den amerikanske bajasen, da kan han gå skøyter med anstendigheten i behold. Da får vi kanskje tilbake "helligheten" i skøytesporten.

Se også:
http://www.vg.no/sport/skoyter/artikkel.php?artid=591195
http://www.vg.no/sport/skoyter/artikkel.php?artid=591189

Cogito ergo sum!

Jeg tenker.... Det har blitt den vanlige innledningsfrasen i mange moderne debatter. Alle argumenter begrunnes i egoets fortreffelighet. Det er det subjektive som har gyldighet. Alle er fanget i en postmoderne frykt for det objektive. Descartes ord er blitt den ypperste sannhet. All bekreftelse hentes ut fra en selv. Derfor stiller jeg spørsmålet. Hvior i all verden er det blitt av de objektive sannheter. Kan ikke noen argumentere uten å begynne hver (...) setning med "jeg tenker...". Motargumentene blir da bestandig et angrep på motdebattantens person. På meg virker det som om den personifiserte debatten har sine klare begrensninger og er et skritt bort fra god akademisk ånd. Så det så!