Den søte adventstid...

Første desember - adventstida har for alvor begynt. Noen forbereder seg vistnok til adventstida. Noe som må sies å være misforstått. Det er adventstida som skal forberede oss til juletida. Jeg synes det er om å gjøre å utsette jula lengst mulig. Finne frem "julestashet", gjøre det klart - men ikke sette frem så mye som en liten nisse før julen er der (litt tid til å pynte må vi likevel ha). Det er en symbolsk tålmodighet knyttet til dette også. I a-magasinet denne uken var det en artikkel mennesker som venter. Påstanden var at de er mer lykkelig enn de som ikke klarer å vente. Det hele ble underbygd med tilsynelatende vitenskapelige undersøkelser. Og på en litt skrudd måte så virker det fornuftig. Det å klare å vente vitner om tilstrekkelig kontroll slik at en selv setter premissene for hva som skal gjelde i eget liv. Det å vente stimulerer nok opplevelsen når den først kommer. For min egen del blir jeg så lei av julen før vi i det hele tatt er kommet i gang at julestemningen ble oppbrukt første uka i advent. Derfor er det en tabbe å sette frem "julestashet" nå. Bruk adventen til å vente - få en lykkelig jul.

Visitert

Å bli visitert er ikke det jeg forbinder med en positiv opplevelse. Det er nærmest synonymt med ubehagelig beføling av lett frustrerte flyplassvakter. De har beføling som jobb med rikets sikkerhet som begrunnelse og motivasjon (?). Når biskop Tor B. Jørgense i denne uken er på visitas, så skal han visitere Bodin menighet. Det kan fort bli litt suspekt å sammenligne det med beføling på norske flyplasser, men det er et snev av likhet. Forskjellen er at biskopen er opptatt av den åndelige tilstand. Først og fremst hos menigheten og kirkens ansatte (deriblant studentpresten). Tar vi den engelske varianten så er dette en "visit" - et besøk - hvor biskopen vil ta opp saker av åndelig karakter. Dermed så blir dette forhåpentligvis en bedre opplevelse en den som Avinor tilbyr. Biskopen besøker høgskolen torsdag 5 nov. Alle er velkommen til morgenandakt kl. 08.30.

En blogg til besvær...

Ja, så var det ikke like enkelt å skrive en liten snutt hver dag.... Ikke at jeg tror mange har savnet det, men har man først en blogg så får man også skrive litt. Jeg må skjerpe meg! Ikke det at jeg har mer å skrive om akkurat nå... I need some inspiration!

Det nye Norge

Vi nærmer oss valget, og løftene dundrer gjennom lufta raskere enn rotorbladene på utslitte redningshelikoptre. De fleste av løftene har som mål å sikre taburetter. Hva som blir realpolitikk ser vi uansett ikke før det har gått en tid. Et av de få løftene som jeg faktisk tror på er FrP løfte om et nytt Norge. Spørsmålet er om vi vil ha dette nye Norge. For å ta dette på alvor så har jeg nå lest fremskrittspartiets arbeidsplan for de første 100 dager. Det må med en gang sies at det er mye som det går å være enig i. For eksempel at vi skal ta vare på våre eldre. Jeg skulle likt å se det landet som har en bedre eldreomsorg enn vår? Siden FrP mener det er så dårlig stelt, så må det vel være andre steder som har kommet lengre. Er det USA - neppe, er det Sverige - neppe. Og hva er de tsom er så dårlig med helsetjenestene i Norge. Førstelinjetjenesten i form av legekontor, kunne vært både bedre og rimeligere, men det nevnes ikke med et ord. Og denne delen av helsenorge er jo for det meste privatisert, og det sitter leger og håver inn millioner (det burde være etter frp's hjerte). Et eksempel til: En hovedoverskrift er å gjøre Norge tryggere. Etter å ha bodd flere år i utlandet så må jeg virkelig spørre: Hva er det som er så utrygt? Hiver vi opp en mur rundt oslogryta, låser og kaster nøkkelen så er Norge verdens tryggeste land å bo i. De som mener at det er utrygt har en diagnose - det er angst! Det vil alltid skje fæle ting, men det er ikke fordi det er utrygt. Det er fordi at slikt skjer.
Mitt inntrykk, etter å ha lest handlingsprogrammet, er at økonomi og profitt er det som skal styre. Så er det noen kvasiliberialistiske beveggrunner som ligger under noe av politikken (bla. ulike former for valgfrihet). For egen del blir spørsmålet: Vil jeg la markedsøkonomi være det styrende for den polititkk jeg vil skal føres i Norge. Arbeiderpartiets arroganse sørger innimellom for at jeg får kaffen i halsen, men de har tross alt en grunn. Sosialdemokratiet er fantastisk. Velferdssamfunnet er ikke perfekt, og kan bli bedre, men da må vi fortsette å bygge på de sentrale verdiene som likeverd og fellesskap. Det er verdier som jeg kan stå inne for og som jeg vil velge som styrende. FrP's tidligere leder anklaget, for en tid tilbake, en del av befolkningen for å være sutrete. Vel, tillat meg å sende den i retur: Det er FrP som er sutrete. La oss stemme for et godt Norge - jeg tror ikke det blir resultatet med FrP ved makten

Se også:
Siv står på sitt
Carl I føler seg lurt
AP svikter
Sykehjem i Spania

Kultur - et politisk tema

Jeg liker diskusjonen mellom høyre og venstresiden om kultur. Det ene øyeblikket holder jeg med den ene siden og i det neste øyeblikket er jeg på motsatt front. Skal kultur bestandig være folkelig? Skal kulturens verdi måles i tilfredshet hos kunder? Må kulturen ha sine motstandere for å være kultur? osv. osv. Spørsmål som er som små bål det kastes bensin på hver gang det kommer en kritisk artikkel om kulturens bruk/forbruk av penger. Felles med alle disse spørsmålene er at de vekker et visst engasjement hos meg. For selv om jeg ikke er en stor tilhenger av den "folkelige" kultur, så er jeg en stor tilhenger av at den har sin rett. Det er det samme som med ytringsfriheten. Det er lov å like svensktopper, selv om jeg ikke liker det. I kirken er det gjerne en bestemt kulturell retning som er toneangivende. Et kulturuttrykk som vi gjerne ser på som "klassisk". Siden det nå er kirkevalg også, så skulle jeg ønske at dette ble et tema. At noen endelig tok motet til seg og gjorde opprør mot den klassiske kulturutøvelse vi har i kirken. Vi har modernisert språket - det er på høy tid at vi moderniserer det kulturelle uttrykket også. Selv om det er mange av kirkens kulturarbeidere som ikke liker det, så håper jeg de snart kommer på banen og forsvarer folkets rett til folkelig kultur - også i kirka.

Hvorfor er vi viktig?

Regner med at flere på Høgskolen i Bodø har fått med seg utenriksministerens tale om hvorfor Nord-Norge er viktig for Norge. Dessverre fikk jeg ikke vært der, og det er selvsagt vanskelig å kommentere noe en ikke selv har hørt - grunnlaget er gjerne noe sviktende. Likevel må jeg nok si at tittelen på foredraget er litt provoserende. For en slik tittel forutsetter en antitese: At Nord-Norge ikke er viktig for Norge. Og hvem er det som har påstått det. Det er garantert ingen fra Nord-Norge. Etter min oppfatning så lever vi i en tidsstrøm hvor den nord-norske selvbevisthet stadig er voksende. Vi er ikke i tvil hvorfor vi som landsdel er viktig; ene og alene fordi VI faktisk bor her. Vi er en del av dette landet, og jeg blir nesten litt fornærmet over at det skal være nødvendig for en av våre fremste politikere å bekrefte det opplagte på en sånn måte. Nå vil jeg tro at utenriksministeren la vekt på viktige faktorer som nordområdesatsningen, de rike ressurser vi har, vår unike natur osv. Det er slike perspektiv som gjerne må gjøres gjeldende for at vi skal fremstå som viktige. Likevel vil jeg påsta at vår viktighet for denne nasjonen gikk langt forut for ministerens visjoner for nordområdene.

Deppa nyhet...

Dagens sosialrealistiske "gladnyhet" står å lese i Dagbladet - vi blir syk av å være deppa! Det er nesten like farlig som å røyke. Så hvis du både er deprimert og røyker, vel ... Og var du bare litt deppa før du leste denne nyheten, så blir du jo garantert mer deppa etter å lest den. Kanskje betyr det at Dagbladet kan saksøkes for å sette liv i fare ved å gjøre folk depimert. Kanskje kan vi saksøke hele tabloidpressen for deres uanstendige forsøk på å gjøre en hel nasjon deprimert med sine stadige krisemaksimeringer. Å være deprimert kan være en alvorlig sak, men å bli mer deprimert fordi det liksom skal øke dødeligheten din - det er det ingen grunn til!

Fredag ettermiddag - og det regner...

Fredag ettermiddag er det tidspunktet hvor luften definitivt er i ferd med å forlate ballongen. Slappheten siger inn som lav tåkesky, og når været finner det for godt å illustrere denne følelsen med sildrende regn - da er det godt at det er helg. Ordet helg kommer fra hellig (tror jeg da), og hellig tid er noe som skal vernes om. Hellig tid er den tiden hvor alt restitueres, og alt blir nytt. Før så ble søndagen kalt hviledagen, og hvile er viktig. Men hvile trenger ikke å være inaktivitet - det kan i aller høyeste grad være det motsatte. Hvile er å få lov til å rette blikket litt innover, mot egne behov. Det betyr at det er mye hvile i å dra på Parken. Og så lenge du får nok søvn før mandag, så bør energien være på topp igjen etter en helg med store opplevelser.

Våren er kommet

Så er det semesterstart. Forventningene ligger tjukt over hele campus. Nye studenter kommer storøyd inn gjennom hovedinngangen. Det er høsten som er våren for høgskolen. Det er nå det er nytt liv, det er nå det spirer og gror. Å være ny er spennende. Både for den som er ny, og for alle som har vært her en stund. Å være ny ved høgskolen i Bodø må være en fantastisk opplevelse. Fra å bli møtt på "Velkomsten" til å få fadder, være med på mange arrangementer - og ikke minst få komme i gang med fag og undervisning.

For egen del vil jeg minne alle om "Arctic Escape", et spennende opplegg som kombinerer flotte naturopplevelser og sosialt samvær. Mer skal det ikke til for å skape skikkelig vårstemning tidlig på høsten....

God sommer!

Studentpresten tar bloggerferie. Vi blogges igjen i august. Skriv gjerne noen gode sommeropplevelser i kommentarfeltet.

Hvor ble alle verdier av?

Jan Eggum spør på sitt noe skjærende bergensk: "Hvor er alle helter hen?" Det han egentlig spør om er hvor alle verdiene har blitt av. For det er ikke personene, men de holdninger, ideer og deres fremferd han savner. Med andre ord verdiene deres. I dagens samfunn så knytter vi ordet 'verdi' ofte til materielle goder. Verdi er ofte forstått som det som kan omsettes i penger. Når noen snakker om at noe er verdibasert, så er det gjerne et ønske om å bringe noe mer enn økonomi inn. Dessverre så viser det seg ofte at det ligger økonomiske hensyn selv bak det som er basert på verdier.

Jeg undres over at så mange vegrer seg for å snakke om verdier. Det som betyr noe for oss og som ikke har med økonomi å gjøre. Verdiene er de redskaper vi har for å orientere oss igjennom livet. Det er de som ligger til grunn for de valg som vi gjør. De er roret som styrer oss gjennom livet. Så hvorfor er det slik at så mange vegrer seg for å stå frem med dem - og som skuler mot dem som sier at verdier er viktige? Ikke minst undrer jeg meg over alle foreldre som ikke gir barna sine det aller viktigste redskap for å lykke i livet: Gode og holdbare verdier!. Som forteller barna at de ikke kan basere livet sitt på dataspill og hjernedøde tv-program. Å la seg underholde skaper ikke gode verdier. Verdiene er også viktige i studiesituasjonen. Så oppfordringen er: Stå frem med verdiene dine!

Rock Bottom

Den totale kollapsen vi var vitne til på Aspmyra i går gjør at både spillerne og trenener må ta et dypdykk i tenkeboksen. Vi så et glimtlag som var helt med i første omgang. Rosenborg fremsto ikke som noe spesielt, men de forsvarte seg greit. Så kom andre omgang - det begynte bra (utenom Skjelbreid som spydde så mye at jeg ble kvalm) - så kom målet på frisparket. Derfra og ut var det enveiskjøring. Glimt var forandret fra å være et tippeligalag til å bli et "tuftelag". Rosenborg la de personlige feilene fra første omgang på hylla, og ble svært effektive. Symtomatisk så ble en midtstopper kåret til Glimts beste - enda det rant inn fire mål. Som Kåre I. sier i avisa i dag: "Det ser ut til at vi er nødt til å score først. Vi tåler i alle fall ikke å komme under". I medgang så er det ikke vanskelig å være god. Kvaliteten på spillere og trenere vil vise seg nå. Hvordan skal de reise seg etter to massive kollapser? Hvordan skal de spille neste gang de ligger under? Tar de taktiske vurderingene høyde for at motstanderen får mål først? Hadde tilsvarende kollaps skjedd privat så hadde i hvert fall jeg vært sengeliggende ennå.
Det må et stykke mentalt arbeid på plass for å vinne kamp. Runar B. sa i et intervju at målene vil komme. Det er en bra uttalelse rett etter at han selv i stor grad var skyld i det tredje målet. Tror de at målene vil komme, spiller de som om de tror det - så vil det skje. Fordelene nå er at det ikke er mulig å komme lenger ned - det betyr også at beina burde være godt plantet på jorden. Et godt utgangspunkt for nødvendig tabellklatring.

Mysterium?

"Æ e så mystisk at æ nesten ikke vises", var noen ord som ble lagt i munnen på en Nord-Norsk artist en gang. Å være mystisk er nettopp å ikke vises. Som alle fine ord kommer det fra gresk og betyr opprinnelig å tie still (eller "hold kjeft", som vi ville sagt det), mao. holde noe skjult

Pinsen og den Hellige Ånd blir ofte omtalt som mystisk. Og på en måte er det rett, for det kan være litt vanskelig å fatte dette med den Hellige Ånd (DHÅ). Og det er mange som er helt fornøyd med at det er slik. Mange karismatiske kristne ser på DHÅ som en mystisk velgjører som på "underlig" vis fikser alle deres problemer. Noe som etter min oppfatning er tvilsom teologi. DHÅ var aldri ment å skulle være mystisk velgjører i den forstand at det bare er for de innvidde, eller de med helt spesielle kanaler. I klassisk kristen forstand er DHÅ det som skaper troen. Det er på mange måter svevende, men det er ikke skjult. Svevende på den måten at det ikke er noen konkret størrelse, men de ter det heller ikke så mye som er i kristen sammenheng. Samtidig er ubredelsen av kristendommen, danningen av kirker og at det finnes mange som bekjenner seg til en kristen tro tegnet på at det DHÅ er en virksom størrelse. Selvsagt krever det tro for å være med på det premisset - men samtidig er det vanskelig å ikke ha med en åndelig forklaring på utviklingen de siste 2000 år. Dermed så er ikke DHÅ eller pinsen et mysterium, men det er en feiring av en konkret størrelse: Kirken. Når kirken har utspilt sin rolle, først da kan vi snakke om DHÅ som noe mystisk.

God pinse!

Kunnskap er makt!?

Platon sier: Påtvungen kunnskap kan aldri bli sjelens varige eie. I dag vil vi si at kunnskap som ikke er internalisert forblir ikke en del av vår personlige kunnskapsbank. I de fleste fag så er det pensum som først og fremst angir hvilken kunnskap som den enkelte student skal tilegne seg før en eksamen. Jeg har aldri kommet i mål med pensum før en eksamen. Nå er det selvsagt ikke noe å skryte av, men samtidig har jeg opplevd å få bra karakterer (ikke hver gang!!!). Best karakterer har jeg fått i de fag jeg har oppfattet som interessant. Derfor har kunnskapen satt seg, og mye av det jeg har lært sitter fremdeles. Dette til forskjell fra de eksamener hvor "siste liten pugg" av pensum har stått i fokus. Det har nok hjulpet der og da, men siden er det blitt borte. Derfor tror jeg det er viktig å stille seg spørsmålet: Hva har leg lært? I stedet for: Hva har jeg lest? Eksamen skal, eller skal vi si "burde", prøve studenten i hva de har lært - og ikke hva de har lest. Pensum er statisk - og kan derfor være kjedelig og lite motiverende. Kunnskap derimot er dynamisk, for det må bli en del av oss. Og når vi vet hva som er målet for våre studier så vil tilegnelsen av kunnskap ha en motiverende effekt når det oppfattes levende og dynamisk. Dessverre er vel virkeligheten slik at både studenter og lærere kjenner på karaktertvangen, og lar pensum styre mer enn det som godt er.

Det var da synd.

I en del år har det vært politisk ukorrekt å snakke om synd. I hvert fall i en religiøs sammenheng. Et helt naturlig utslag av postmoderninsmens ufravikelige krav til individualisme, og som produkt av et helt nødvendig oppgjør med pietismens vanvittige moralkrav. Spørsmålet blir likevel om barnet har blitt slått ut med badevannet. I den lutherske kirke er tanken om mennesket som syndig helt sentral. Det er ikke et moralsk utsagn som kan brukes for å distingvere mellom folk, men det er en antropologisk størrelse som sier noe kvalitativt om mennesket. Alle skjæres over en kam. Alle er syndere, her nytter det ikke å lure seg unna. Det finnes ikke spor av sentimentalitet - småbarn og gamle, friske og syke, slemme og snille - alle er syndere. Dette er viktig for å forstå hva frelse er, men det kan IKKE brukes til å si at noen er bedre enn andre, eller at det er ulike nivå av mennesker. Vi sitter alle i samme båt, egentlig er de ten nokså frigjørende tanke.

Det e et æventyr...

Ok, jeg er litt flau på egne vegner, men jeg fulgte altså med på store deler av lørdagens direktesendte megashow fra Moskva. Jeg tok også del i den kollektive gleden av å danke ut resten av Europa. Annerledeslandet Norge er ikke mer annerledes enn at vi liker å være best. Selv om den som bringer oss til de store høyder er nokså unorsk i all sin ubeskjedenhet og lynne. Alexander Rybak deler villig av seg selv. På scenen og ellers i det offentlige rom. Dermed blir han dratt inn i vulgærpressens kulørte verden. Men han blir også et symbol og et forbilde: Det går an å tro på eget talent. Det går å jage drømmer. Alle når ikke til toppen - det er faktisk kun de færreste. Men ingen må la seg begrense av andres fordommer, meninger og tanker. Det er nok utfordring å hanskes med våre egne sådanne. Alexander Rybak er et tydelig og levende menneske, som akkurat nå lever sitt eget eventyr. Våre eventyr, i form av ønsker, ideer, visjoner, talenter osv., har nok en gang fått bevist at det er mulig - ikke minst å realisere det i egne liv.

The human factor!

Hva er det som gjør det så spennende å leve? Og hva er det som av og til gjør det helt uutholdelig? Et kort fellessvar på disse spørsmålene er: "The human factor". Å ta seg selv på alvor som menneske er å godta at livet er som et "janus-ansikt". I beste fall har det to sider - i realiteten er det utrolig mangesidig, og livets fasetter er nærmest utallige. Derfor kan samme opplevelse arte seg forskjellig alt etter hvor vi befinner oss følelsesmessig, kroppslig og tankemessig på det aktuelle tidspunkt. En forelesning når vi er trøtt og trist er noe annet enn når vi er opplagt og glad - selv om foreleseren og tema er det samme. Ofte er det avhengig av ulike rammefaktorer. Det er ikke alt dette som er like lett å styre, men samtidig er det mye vi kan ta kontroll over. Søvn er ett eksempel - riktig bruk av tid er et annet. "The human factor" - er uansett det som gjør det spesielt å være menneske. Det er det ingen andre enn vi som får oppleve - og det er det som gjør at hendelser, følelser og selve livet ikke er forutsigbart. "The human factor" er garantien mot A4 livet. Derfor er det et godt prinsipp å godta seg selv som de mennesker vi er - med vår egenart og med vår personlighet.

Søttende mai er vi så gla' i.

Så var tiden der igjen for nasjonens hyllest til seg selv. Pent vær er det meldt, og det ryktes at mange er i gang med å stryke bunadsskjorter. Det ligger til rette for at det skal bli en av de gode 17 mai-opplevelsene.



Av de talene som jeg har hørt av unge elever etter at barnetoget har sporet av, så har alle handlet om Henrik Wergeland. Det er vel og bra, hans bidrag skal vi ikke kimse av, selv om det er et produkt av en tid og av holdninger som ikke ville vært helt politisk korrekt i dag. Men han er ikke alene om å stå bak at vi i dag er en moderne demokratisk nasjon. Norges frihet og selvstendighet har vært i fokus for en mengde norske borgere, både i unionstiden og under den store krigen - og hele veien frem mot moderne tid. Hva som har vært ofret for at vi fritt skal kunne vifte med det norske flagget er gjerne større enn vi aner. Det er ingen selvfølge at vi kan ta på oss finstasen, leke, spise is og ta en hel dag fri. Det har kostet - å overse det er i beste fall historieløst.


Derfor synes jeg at 17 mai er viktig. Det er en dag hvor vi kan gjenta for oss selv de holdningene som fortsatt bygger et nytt samfunn. Jeg synes ofte at både enkeltmennesker, grupper og politiske partier kan ha holdninger som heller er destruktive enn nyttige med tanke på samfunnsbygging. Første spørsmål må være; Hvilket samfunn ønsker vi oss? Vel, jeg for min del tenker først på Kardemomme by. Naivt sier du kanskje? - ja, kanskje. Umulig?? - helt sikkert. Noe å arbeide mot? - Definitivt!

Tvilens velsignelse

Jeg har akkurat vært på fagdag med tema: Sjef i eget liv. Foreleser Ingvard Wilhelmsen snakket om hvor viktig det er å skjønne at intet er sikkert. Angst og uro skyldes ofte et behov for kontroll over omgivelsene. Og når det viser seg at omgivelsene ikke lar seg kontrollere så blir det hele et umulig prosjekt som igjen kan føre til all verdens bekymringer, uro og angst. Kirken blir fremstilt, og lar seg fremstille, som forvaltere av sannheten. Sannheten om hvorfor vi er her, sannheten om meningen med livet. Men kan vi som er kirkens representanter virkelig si det... er vi sannhetens representanter. For egen del høres det skremmende ut. Kirkens budskap kan aldri bli mer virkelig enn det hver enkelt gjør det til. Det er ikke sikkert at det er slik som kirken sier, men det budskapet kan forklare livet og sette det i en sammenheng. Kirkens budskap kan gi mening, men det kan ikke garantere for en sannhet. Da blir troen et tvangsfylt prosjekt. At vi tviler viser at vi er mennesker som tar styring i eget liv - og sånn må det være! Det viser at vi lever. Tvil er ikke bestandig morsomt, for tvil innebærer alltid muligheten for at vi må skifte mening eller endre kurs. Men, for å sitere Ingvard Wilhelmsen: Det må vi tåle. Tvilen er en velsignelse.

En dans på roser...

Mange av de som er ferdigstudert tenker tilbake på studentlivet som en herlig tid. Ei tid hvor mulighetene lå åpne. Hvor tiden til sosial omgang var stor. En berusende frihetsfølelse uten andre krav enn de eksamenskravene stilte et par ganger i året. Det er ingen tvil om at studentlivet skal være ei god tid. Men det er også forunderlig hvor fort en glemmerdet som ikke er så greit, og hvor lett det er å glemme at studentlivet kan ha helt egne utfordringer. Det som er i fortiden har lett for å få et skjær av idyll over seg uansett hvor krevende det måtte være. Borte er ensomheten, følelsen av å ikke strekke til, strevet med å finne retning på livet, usikkerheten på om en har valgt riktig osv. Livet som student skal ikke måles på andres erfaringer, men skal måles på livskvaliteten som føles her og nå - og da er det ikke bestandig en dans på roser. Da kan det også være en sakte vals blant torner.

Bloggings

For tiden er jeg studentprest på høgskolen i Bodø. Derfor en studentprestblogg. En blogg som skal handle om likt og ulikt. Om studentliv, om presteliv - men først og fremst om livet generelt. Om det store og det små - synspunkter på likt og ulikt.

Studentenes fokus er for tiden, naturlig nok, på diverse faglige problemstillinger. Eksamenstida er ei krevende tid. Både for de som gjør mye og for dem som opplever at det de skulle gjort mye mer. Men det gjør at det ikke er så mange som kommer innom kontoret mitt. Derfor er det fint å få blogget litt. Håper flere vil kommentere og komme med innspill.

Vi blogges...