Hva er da et menneske, del 2.

Industrialismens bakside var bl.a. det vi kaller et mekanistisk menneskesyn. At vi, i tillegg til å være et produkt av en tilfeldig evolusjon, hadde vår verdi knyttet til vår evne som produsenter og konsumenter. Menneskesynet ble sterkt preget av vår "bruksverdi". Ennå er dette mennenskesynet langt fremtredende. Vi er mest interessant når vi kan konsumere eller produsere. Alle som faller utendfor det mønsteret blir sett på som annerledes, uansett om det skyldes evner, vilje eller mulighet til å være produsdent/konsument.
Det mekanistiske menneskesyn reduserer mennesket til å bli noe mindre. Til å bli et ledd som driver forbrukersamfunnets maskineri videre på son profittlagte vei. Vi er på jobb om dagen for å produsere, slik at vi kan konsumere når vi kommer hjem, for så å produsere mer neste dag. Det blir en runddans hvor de produsentet og konsumenten er gjensidig avhengig av hverandre. På den ene siden er det greit - det har vist seg at systemet har fordeler med tanke på materiell velstand. Men hvis vi tillater oss til å bli redusert til "tannhjul" i et forbruksmaskineri, ja da reduserer vi betydningen av oss som mennesker. Vi er mer enn produsenter eller konsumenter. Jeg tror at hvis mennesker generelt klarte å se på seg selv som noe mer, så ville mange oppleve en sterkere mening med livet. Og enda viktigere, hvis samfunnet så mennesket som noe mer, så ville vi alle oppleve å bli verdsatt som noe mer - og verden kunne med ett bli et bedre sted å være. Men aller viktigst: Vi må se andre som noe mer. For først da kan alle, som av en eller annen grunn ikke klarer å være verken produsent eller konsument, bli sett på som et helt menneske med samme verdi som andre.