Hva er da et menneske, del 2.

Industrialismens bakside var bl.a. det vi kaller et mekanistisk menneskesyn. At vi, i tillegg til å være et produkt av en tilfeldig evolusjon, hadde vår verdi knyttet til vår evne som produsenter og konsumenter. Menneskesynet ble sterkt preget av vår "bruksverdi". Ennå er dette mennenskesynet langt fremtredende. Vi er mest interessant når vi kan konsumere eller produsere. Alle som faller utendfor det mønsteret blir sett på som annerledes, uansett om det skyldes evner, vilje eller mulighet til å være produsdent/konsument.
Det mekanistiske menneskesyn reduserer mennesket til å bli noe mindre. Til å bli et ledd som driver forbrukersamfunnets maskineri videre på son profittlagte vei. Vi er på jobb om dagen for å produsere, slik at vi kan konsumere når vi kommer hjem, for så å produsere mer neste dag. Det blir en runddans hvor de produsentet og konsumenten er gjensidig avhengig av hverandre. På den ene siden er det greit - det har vist seg at systemet har fordeler med tanke på materiell velstand. Men hvis vi tillater oss til å bli redusert til "tannhjul" i et forbruksmaskineri, ja da reduserer vi betydningen av oss som mennesker. Vi er mer enn produsenter eller konsumenter. Jeg tror at hvis mennesker generelt klarte å se på seg selv som noe mer, så ville mange oppleve en sterkere mening med livet. Og enda viktigere, hvis samfunnet så mennesket som noe mer, så ville vi alle oppleve å bli verdsatt som noe mer - og verden kunne med ett bli et bedre sted å være. Men aller viktigst: Vi må se andre som noe mer. For først da kan alle, som av en eller annen grunn ikke klarer å være verken produsent eller konsument, bli sett på som et helt menneske med samme verdi som andre.

Hva er da et menneske (Salme 8)?

Hvorfor er det at vi setter mennesket i sentrum? Hvorfor er det at vi i vår humanistiske tradisjon sier at hvert menneske har et menneskevert? Hvorfor sier vi det, når så mye i samfunnet rundt oss preges av at mellommenneskelig kontakt profesjonaliseres og institusjonaliseres?
I helsevesenet har det lenge vært trenden. Syke mennesker har blitt diagostisert og lagt inn under et behandlingsregime hvor diagnosen har vært det bestemmende. Hvor individets ønsker, følelser og verdier har blitt tillagt liten vekt. I Bodø ble det et sterkt møte med Arnhild Lauveng og hennes historie om veien fra å være "kronisk" syk til helt frisk. Hennes historie bar preg av en diagnose som i utgangspunktet var rett, men som senere overtok styringen og hvor hun i praksis var gitt opp. Et noe tilfeldig møte med en Nav-ansatt som tilfeldigvis hadde et spørsmål om hva hun skulle bli, var et vendepunkt som startet en sakte vandring mot det å bli frisk. I en annen sammenheng hørte jeg psykiateren Finn Skårderud fortelle om mentalisering som metode. Hvor hovedpoenget er at en må skjønne hvem pasienten er, for å behandle, hjelpe og støtte. En pasient kan ikke reduseres til en diagnose.
Når alt rundt oss stadig byråkratiseres, så er det lett for at mennesket reduseres til journaler, nummer, ark i et arkiv. Vi er ikke mennsker lenger. Vi er statistikk. Det skjer i helsevesenet, på skoler og universitet, i offentlig forvaltning og i kirken. Og dette siste er kanskje det tydeligste tegnet på at vi har behov for en ny retning. Kirken vår har aldri hatt flere ansatte, har aldri hatt så store overføringer, har aldri hatt så mange bygg og tekniske hjelpemidler som nå. Likevel er det færre folk i kirken på en søndags formiddag.
Hva er da et menneske? Vel, svaret er kanskje at mennesket er en helhet. Med sine følelser og tanker, med sine gleder og sorger, med sine disposisjoner og relasjoner, med makt og avmakt. Mennesket er et individ med en helhet, en helhet som er dynamisk og som beveger seg frem og tilbake på en mengde ulike skalaer. Og det er bare når hele mennesket - med hele menneskets verd - blir sett at det kan oppstå kommunikasjon. Noe byråkrati trenger vi. Men skal kirken, og helsevesenet m.fl, lykkes så må hele mennskets inviteres til samvær og samhandling. Derfor trenger vi kanskje en form for ny nyhumanisme som igjen setter hele mennesket i sentrum, og hvor menneskeverdet ikke forutsetter mangel på diagnoser, rette meninger og rette handlinger - men at det virkelig er en iboende kvalitet hos alle.