fredag 26. mars 2010

Barmhjertighet? What the fuck is barmhjertighet...

Saken om Fathia og hennes sønn gjør inntrykk (http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/fathia-faar-ikke-komme-tilbake-til-norge-3169992.html). Først og fremst fordi hennes fastlege står frem som et troverdig sannhetsvitne. Jeg har hatt et par fastleger. Felles for dem er at de ikke går en ekstra mil uten at vi har avtalt time. Her har samvittigheten til den danske legen gjort at han faktisk bruker tid og penger til å gå på "hjemmebesøk" i Italia. Fordi han opplever at her er det et menneske i ytterste nød. Fordi han har avlagt den hippokratiske ed - og føler en forpliktelse ovenfor to mennesker som har krysset hans vei. Han gir dem trøst, han gir dem husly for en natt, han kjemper en kamp for at de skal få en sjanse. Det er mye i denne historien som minner om den barmhjertige samaritan. Han spurte ikke han som var overfalt av røvere om han hadde provosert dem, eller om han tilhørte en rivaliserende klan, eller var paranoid. Han så skadene og gav ham hjelp. Det er barmhjertighet. Så kan det sjelløse byråkrati si at det er millioner som trenger barmhjertighet, så vi må ha noen regler. Og det er ingen uenig i. UNE har helt sikkert alt sitt på det tørre i snever byråkratisk forstand. Men jeg tror på den barmhjertige fastlege når han sier at hun er alvorlig skadet på sjel og sinn, jeg tror på dem som sier at Italia ikke er det rette stedet for god oppfølging av Fathia og hennes sønn. Dermed så fremstår UNE som ubarmhjertige regelryttere. Jeg tror også saken ikke hadde vært så utrolig opprørende uten den grenseløse arrogansen som Terje Skjeggestad fremviser. En prosjon ydmykhet og beklagelse i forhold til de avgjørelser som de stadig må ta, hadde vært kledelig for en mann i hans stilling. Det synes fraværende, og det får vi håpe hans overordnede snarest tar opp.